Det er uunngåelig at det i større eller mindre grad eksisterer et motsetningsforhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Selv i et moderne arbeidsliv som det norske hvor man har sterk grad av lovregulering av både arbeidsgivere og arbeidstakeres rettigheter, vil det alltid eksistere ulike interesser som ikke kan lovreguleres direkte. Det beste og mest praktiske eksemplet på dette er lønn. Lønn vil alltid være et tema hvor interessene ikke sammenfaller. Lønn er for arbeidsgiver et spørsmål om fortjeneste. Jo mer lønn en bedrift betaler, jo mindre tjener bedriften. For arbeidstakere er lønn et spørsmål om kjøpekraft til å skaffe vedkommende det han eller hun ønsker seg som hus, bil, ferie osv. En riktig balanse her oppstår ikke naturlig.

Det er i utgangspunktet et skjevt styrkeforhold mellom de to partene. En arbeidstaker alene har ingen særlig påvirkningskraft. Men går den ansatte sammen med andre arbeidere og gjør felles sak mot arbeidsgiver, stiller dette seg raskt annerledes. Arbeidsgiver risikerer en svakere kollektiv arbeidsytelse eller at arbeidet helt legges ned om krav fra en samlet arbeidergruppe ikke håndteres. Arbeidsgiver har også en interesse i å håndtere f. eks lønnskrav med en gruppe ansatte fremfor å gjøre det med den enkelte. Det er betydelig mer effektivt. Dermed oppstår behovet for å organisere seg.

Typisk vil arbeidstakere ha interesse av å organisere seg med andre arbeidere med samme eller lignende fagbakgrunn, for å få fremmet sine særinteresser. Det er også vanlig at slike sammenslutninger (særforbund) går sammen i en større enhet igjen (LO, akademikerne osv) for slik å få enda større «slagkraft» og for å kunne inngå større og landsomfattende avtaler.

Samme organisering skjer på arbeidsgiversiden. Ulike fagretninger har sine organisasjoner som igjen inngår i større sammenslutninger.

Det inngås så større avtaleverk mellom relevante organisasjoner på begge sider, som gjelder for en bestemt periode og forplikter organisasjonene og dets medlemmer så lenge avtalen løper (tariffavtale)

En tredje aktør i arbeidslivet er staten. Dersom forhandlingspartene fra henholdsvis arbeidstakerne og arbeidsgiverne ikke kommer til enighet, kan dette potensielt få store konsekvenser for samfunnet, særlig når forhandlingene berører mange medlemmer i viktige arbeidsroller, som for eksempel lærere og sykepleiere. Staten kan da gripe inn og kreve forhandlinger med partene. Lykkes ikke disse forhandlingene må uenighetene løses med såkalt lønnsnemnd. Dette kan skje på to måter. Frivillig ved at partene godtar at det opprettes en nemnd som avgjør saken, og som partene forplikter seg til å respektere. Eller alternativt ved tvungen lønnsnemnd. I så fall tvinger staten gjennom en løsning. Dette er et kraftig verktøy som innebærer et betydelig inngrep interessesfæren til partene i arbeidslivet. Tvungen lønnsnemnd forutsetter derfor at det må være fare for liv og helse om en løsning ikke oppnås. Tvungen lønnsnemnd innebærer i praksis også at det pågår en streik  mellom partene, slik at det er et presserende behov for å løse stridsspørsmålene mellom partene.