Ved ulovlig tariffbrudd og/eller arbeidsstans vil det kunne foreligge ansvar hos den som har trådt feil, som kan gi grunnlag for at det må betales erstatning.

Hjemmel finnes i Arbtvl. § 5. Bestemmelsen har følgende ordlyd:

”Erstatning for tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans skal av retten fastsettes under hensyn til skadens størrelse, skadevolderens skyld og økonomiske bæreevne, skadelidtes forhold og omstendighetene for øvrig. Under særlig formildende forhold kan erstatningen falle helt bort.”

Hva kan det kreves erstatning for? Det kan kreves erstatning for hele det økonomiske tap den som har blitt utsatt for ulovligheten har lidt. Det har vært foreslått at ansvaret også skal omfatte ikke-økonomisk skade, men pr i dag er ikke dette gjeldende rett. For en bedrift vil dette typisk være produksjonstapet ved streik som utgjør tapet. For en ansatt tapt lønn under lockout.

Det er den skadelidte som må sannsynliggjøre tapet og størrelsen på tapet.

Streikende ansatte vil være medansvarlige for tapet, undertiden også for tap oppstått hos annen arbeidsgiver enn sin egen.

Det er arbeidsretten som avgjør saker om ansvar på tariffrettens område. Arbeidsretten er gitt en vid skjønnsmargin, og har adgang til å nedsette erstatningsansvaret eller la det falle helt bort. Arbeidsretten må bruke skjønn for å avgjøre om et krav alle forhold tatt i betraktning virker rimelig og hensiktsmessig. Dette er en god regel, da de forhold som ligger til grunn for en streik, selv en ulovlig streik, nesten alltid vil være kompliserte. Erstatningskravene kan også bli omfattende dersom kravet springer ut av en storstreik.

Likevel er det ikke slik at det er vilkårlig for Arbeidsretten om den vil ilegge ansvar. Brudd på fredsplikten skal for eksempel som den klare hovedregel møtes med erstatningsrettslige reaksjoner.

Hvordan fastsettes erstatningen?

Et hensyn som følger direkte av lovteksten er skadevolders

”økonomiske bæreevne”. Organisasjonene i arbeidslivet vil imidlertid vanligvis ha betydelig økonomisk styrke, slik at i praksis blir ikke dette avgjørende. Preventive hensyn tilsier også at det reageres med erstatninger som er følbare når sentrale prinsipper som fredsplikten brytes. Om det ikke er slik blir snart denne plikten uthulet, noe som vil få store konsekvenser for forhandlinger om tariffavtaler ved at partene oftere må til forhandlingsbordet og det blir dårlig forutberegnelighet.

Når ansvaret settes ned er det først og fremst av hensyn til den enkelte arbeidstaker eller arbeidsgiver. En arbeidsgiver har for eksempel provosert frem et brudd. Eller det kan ha vært uklart for streikende at de deltok på en ulovlig aksjon.

I skjerpende retning vil betydningen bruddet hadde for storsamfunnet at et tariffstridige skjedde. Andre slike skjerpende momenter vil være om det pågikk forhandlinger da en ulovlig aksjon ble igangsatt, om arbeider har handlet negativt i strid med instrukser og ønsker fra egen fagforening.

Det er også slik at ansvaret kan differensieres. En særlig delaktig arbeider i en ulovlig aksjon, som kanskje har fungert som streikeleder, vil kunne holdes ansvarlige med et høyere beløp enn andre mer passive deltakere. Men det er ikke uvanlig at erstatningsbeløpet utmåles helt likt for alle som har deltatt i den ulovlige aksjonen.

Dersom arbeidsretten kommer til at både organisasjonen og arbeidstakerne er ansvarlige, oppstår det et solidaransvar mellom dem. Men om organisasjonen idømmes et høyere ansvar enn ansatte, vil det være naturlig at organisasjonen blir eneansvarlig for differansen (overskytende).

Selv om Arbeidsretten kommer til at det ikke er lidt noe tap, kan det gis fastsettelsesdom på at det foreligger et tariffbrudd eller annet ulovlig forhold. Det vil følge av en slik fastsettelsesdom at det tariffstridige er pliktig å opphøre. Retten kan også sette en frist for dette.

I ovennevnte tilfelle vil organisasjonen og de ansatte normalt bli dømt til å betale saksomkostninger, vanligvis solidarisk.